søndag 18. desember 2011

En julegave til mine norske lesere

Det var en av disse forunderlige dagene, da man blir regelrett kysset av inspirasjonen. En drøm i de tidlige morgenstundene en søndag i året 1990 ville ikke gi slipp på meg. Den sto klart for meg, som om jeg nettopp hadde opplevd noe betydningsfult, noe uforglemmelig.
Så gjorde et indre rop seg gjeldende, et rop om å skrive ned det som var opplevd gjennom sløret, med slik kraft at jeg satte meg ved skrivebordet og skrev og skrev...
Jeg skrev det som var inne i meg. Det måtte ut - også til deg:

Med
hvit
gjenstandsløs
bakgrunn
blomstrer menneskets lykke
alltid på nytt,
når det
er falt
i den dypeste fortvilelse.

Først på denne bakgrunn
erkjenner mennesket
i sannhetens lys
motoren i all liv,
som er kjærligheten.

Når mennesket har lært,
å oppnå den,
vil det aldri måtte lide lenge,
likevel må det
først
tilegne seg
denne tryllekraften
gjennom egne erfaringer.  



En drøm

     Det var dypmørk natt. Jeg lå i sengen min og sov rolig og fast. Da åpnet det seg en dør inn til et lite rom foran meg. Bare et helt svakt lys skinte mot meg. Spent kikket jeg inn. Skulle jeg gå inn i rommet? Nysgjerrig løftet jeg en fot over dørterskelen og gikk så videre, men jeg spurte meg selv hva jeg egentlig hadde her å gjøre.
     Noen bord - det dreide seg om gamle skolepulter med nedslitte overflater etter lang tids bruk - og en håndfull stoler fylte det bittelille rommet fullstendig. På veggene  var det satt opp hyller, fulle av nedstøvete gjenstander som en gang i tiden kunne ha gjort nytte anskueliggjøring i undervisningen. Hele atmosfæren virket svært uordentlig, omtrent som om jeg var kommet inn i et spesielt lite klasserom, som for tiden bare ble brukt som lager. Overalt lå krøllete brevordnere, bøker med tapetprøver og annet kassert skrot.
     Försteinntrykket mitt viste seg imidlertid snart å være en feilslutning. Ved ett av bordene satt nemlig en skjeggkledd lærer, som virket svært sindig og klok, og hvis utstråling fylte store deler av rommet. Rundt ham skrapte noen tenåringsjenter - elevene hans. De skulle skreve en stil. litt til side for å få plass til å skrive. Læreren var akkurat nå opptatt med å lytte til innholdet i en historie som ble fortalt til ham og som en av elevene hans ville skrive. Dette var nemlig betingelsen for at de fikk lov til å begynne.
     Uten at læreren sa noe til meg, fant jeg meg en plass, ryddet bort permer og papir og ventet på at han skulle få tid til meg. Tålmodigheten min ble satt på en hard prøve, for lenge så han overhodet ikke på meg og brydde seg kun om de andre jentene. Jeg ventet og ventet. Ingenting skjedde. Gjorde han dette med hensikt? Jeg betraktet de andre jentene. De var glade og lo og spøkte mens de arbeidet. Jeg var ikke akkurat begeistret over denne oppførselen, og i troen på å gjøre et bedre inntrykk på læreren enn de, var jeg forarget over umodenheten deres. Men - og det hadde jeg ikke regnet med - på den måten gjorde jeg meg slett ikke populær hos læreren. Han lot meg straks forstå at også jeg hadde vært i deres alder og at disse jentene i sin ubekymrede munterhet var mer fullkomne enn jeg. Derimot burde jeg nå vie meg mye mer oppgaven min og tenke gjennom historien min. Jøss, jeg var blitt ettertrykkelig satt på plass. Med en gang var jeg meg bevisst at jeg hadde oppført meg galt, og flau, men tillitsfull begynte jeg å tenke. For ham, den kloke læreren, bare for ham ville jeg gjøre alt riktig, for han visste hva som var godt og riktig, og ville hjelpe meg til å lære leksjonene mine raskt. Jeg var villig. Slik begynte jeg å tenke etter. 
     Jeg tumlet med mange ideer. Burde jeg skrive en analyse eller kanskje en drøfting? Eller burde jeg for eksempel diskutere et aktuelt problem og for/mot alternative løsninger på problemet?
     Læreren så ut til å kunne lese tankene mine. "Hvorfor vrir du hodet ditt så voldsomt? Din oppgave går ut på å skrive et eventyr. Sett i gang nå!"
     Så det var det han forlangte av meg! Tankene mine skulle ikke vandre fram og tilbake, nei,  jeg skulle ikke ta stilling til høyre eller venstre, til for eller mot. Tvertimot skulle jeg lodde dypt og la det evige, menneskehetens visdom strømme ut fra meg. Denne oppgaven tok jeg gjerne på meg. Uten mer nøling steg jeg ned i kilden, der alle mennesker henter sitt livsvann. Derfra strålte det mot meg fra vannflaten i gylne bokstaver:

Trylletapetet


Tehgidårg, den umettelige, levde på en gård ved foten av et fjell i Norge. Allerede som spebarn voldte han foreldrene sine stor bekymring. Når han hadde fått melken sin, lot han seg ikke bli lagt i sengen sin trett og mett, slik som andre småbarn. Nei, han skrek og skrek, helt til moren hans gikk til fjøset for å melke geita, for hennes egen melk var forlengst blitt for knapp til å mette sønnen.
     Da han ble større, forlangte han til og med så mye mat at foreldrene hans måtte sulte, for i det hele tatt å bringe skrikhalsen sin til ro.
     Hver kveld  lå moren og faren i sengen og ba tålmodig til Herren om at Han måtte hjelpe dem, for de visste ikke sin arme råd mer. I dyp tillit overlot de sin nød til den høyeste makt, vel vitende om at Gud hører alle mennekers bønner, hvis de lar Hans vilje skje.
     En natt ble de lovet hjelp av Gud i en lang, svært tydelig og uforglemmelig drøm. Hjelpen skulle snart komme til deres nå åtte år gamle sønn. Stor rikdom ble lovet sønnen deres i denne drømmen. Foreldrene måtte bare passe på å stilltiende gjemme dette løftet i hjertene sine, for ellers ville alt gå tapt.
     Dermed begynte ventetiden for de tålmodige foreldrene, som hadde opplevd drømmen samtidig og i årets lengste natt, julenatten. Lettere falt det dem nå å holde ut skrik og skjelling fra sønnen, når han som alltid mente å ikke ha fått nok.
     Året etter, ved St. Hans, da alle menneskene danset ved bålet og feiret sommersolverv, gikk det også lystig for seg bak huset hoss foreldrene til den umettelige. De voksne bar folkedraktene sine. Onkler og tanter var kommet, sammen med barna sine, og der var lystig felespill og hallingkast. Rundt midnatt, da klokka i bondestua slo tolv, hørtes fra bålet plutselig et kraftig brak, en flamme blusset høyt opp mot himmelen og en nisse, kledd i en mørkerød drakt og en knallrød topplue hoppet fram til Tehgidårgs føtter.  Under armen bar han en tykk rull av papir.
      "Dette tapet," sa han, "skal du lime til veggen bak sengen din med en blanding av reinsdyrmøkk og skjæreegg. Det kommer til å bringe deg stor lykke, for det er et trylletapet. Men før du kan bruke tapetets fulle tryllekraft, må du først finne ut på hvilken måte du kan få denne kraften, ellers vil tapetet bringe deg mye ulykke."
     Tehgidårg var ennå så svimmel av den ville dansen sin at han først ikke helt klarte å tro det han hadde sett. Men da han så rullen ligge foran føttene sine, kom han omsider til seg selv igjen og gjentok i tankene sine de ordene som nissen hadde sagt til ham.

Ingen av de andre hadde lagt merke til det som hadde hendt, for fram til midnatt var en ikke så rent liten mengde godt mjød rent ned strupene. Alle hadde nok med å stokke beina sine riktig under dansen, for mjødet gjør det ikke akkurat lettere å danse, selv om den som har fylt seg godt opp med denne saften, gjerne mener det motsatte.
     Tehgidårg tok stille og med ærefrukt rullen sin, snek seg til sovestedet sitt og gjemte tapetet foreløpig under sengen.
    De neste dagene la foreldrene merke til underlige forandringer hos sønnen. Han var slett ikke lenger så interessert i mat og drikke som ellers. I stedet ble han mer stille og forlot oftere huset under påskudd av at han ville leke ute. Foreldrene ante at den tid nå kunne vere kommet, da drømmen deres ville gå i oppfyllelse. Tålmodig lot de Tehridårg gå, i tillitsfull visshet om at Gud ville beskytte ham. 
     I virkeligheten, slik du sikkert allerede aner, streifet Tehgidårg nå så lenge gjennom utmarka som strekte seg oppover fra gårdene til fjellryggen, til han fant et egg i det moseblandete gresset under et frittstående tre. Det var uten tvil egget fra en skjære, det visste Tehgidårg. Et blikk oppover bekreftet dette. Der oppe i greinene så han et forlatt skjærerede, som egget måtte vere falt ned fra.  Han tok det opp, og lykkelig over å ha funnet det han lette etter, løp han hjem med egget hoppende rundt i jakkelommen sin. Hjemme la han egget forsiktig inntil rullen under sengen sin. Også reinsdyrmøkka ble snart funnet, da gutten under ett av sine streiftog spratt over bonden Bjørnsons beitemark. Nå kunne det altså ikke være noe mer som hindret tryllekraften.
Neste natt, da foreldrene hans var sovnet, hentet Tehgidårg en leirkrukke fra kjøkkenskapet, sammen med en treskei og begynte flittig å røre sammen ingrediensene sine til en jevn masse. For en stank det ble! Men hva rolle spilte det, når det var lovet ham så stor lykke. Fra kjøkkenet tok han nå feiekosten, dro skaftet av  og begynte å stryke massen jevnt utover med kosten på veggen over sengen. Så dro han utålmodig fram tapetrullen fra gjemmestedet under sengen og bredte tapetet ut i full størrelse på gulvet.
     Ville han alt straks være i stand til å trylle? Rødfiolett kom overflaten av det utrullete papiret til syne. Men det ble til skuffelse for Tehgidårg da han så at det bare var den tidlige morgenhimmelen som ble gjenspeilet på simpelt, kjedelig og snøkvitt papir. Hvitt, uten mønster, uten bilder var tapetet! Og dette tapetet skulle liksom kunne trylle? Tehgidårg begynte å tvile. Var alt dette kanskje ikke sant? Hadde han sett nissen i det hele tatt? Men hvor skulle rullen ellers være kommet fra? Og forresten - hadde ikke nissen forklart ham at han selv måtte finne ut hvordan han skulle skaffe seg tapetens tryllekraft? Altså måtte den likevel ha tryllekraft!
     Ivrig løftet han nå opp papiret og strøk det omhyggelig utover den innsmurte veggen. Så tok han tre skritt tilbake og betraktet verket sitt med kritisk blikk. Begeistret var han ikke, for han hadde hittil aldri hørt om at et hvitt papirtapet kunne være tryllemiddel. La gå med at det fantes stirrende glassklinkekuler eller funklende steiner - men enkelt, hvitt papir? 
Nå ja, du har sikkert lyst til å vite hvordan det går videre:
     Før han gikk til sengs igjen, ryddet Tehgidårg lydtløst og ubemerket vekk alt verktøy som han hadde skaffet seg til arbeidet sitt. Spent hoppet han nå endelig opp i sengen igjen.  En lang stund studerte han forventningsfullt det hvite papiret på veggen. Men det skjedde ingenting. På nytt begynte tvilen å røre på seg i ham. Var alt likevel bare en svindel? Øynene hans ble merkbart trøttere, jo lenger han så på den ensfargede flaten.Og da foreldrene hans neste morgen kom inn på rommet for å vekke ham, lå han med ansiktet mot veggen, i dyp søvn i sengen sin. Hva hadde den vesle sønnen deres funnet på nå? Hvor kunne han ha fått tak i papiret? Hva skulle nå dette være godt for? Men faren kom igjen til å tenke på at de skulle få hjelp på uvanlig vis. Dette hvisket han til moren, og derfor stilte de ingen spørsmal, men lyttet ved frokosten tålmodig til, hvordan Tehgidårg fortalte om St. Hansnatten da han hadde funnet den hvite rullen foran bålet.
     De følgende nettene tilbrakte Tehgidårg halvt voktende og halvt sovende ved den hvite veggen sin. Men samme hvor lenge han ventet og utålmodig skjente for seg selv; ingenting rørte seg, ikke det minste engang. Slik fortsatte det noen uker, til det hele virket for dumt for ham. Når han alt hadde hatt byet med å klistre papiret opp på veggen, ville han at det i det minste skulle ta seg bedre ut. Derfor hentet han i grålysningen en svært tidlig søndagsmorgen fargestiftene sine.
     Du kan sikkert tenke deg hva han, den umettelige, valgte aller først. Riktig – noe til å spise! Midt på tapetet tegnet han en stor tallerken med fyrstekake og ved siden av den, et stort glass brus.
Da skjedde noe forunderlig:
     Jo mer han tegnet, desto nærmere så motivet ut til å komme. Det sa ut som om det vokste ut av tapetet, som om det svevde i rommet. Forsiktig grep han etter tallerkenen som svevde foran ham. Var dette mulig? Han kunne ta den i hånden, og på tallerkenen lå det lekkre kakestykket – like virkelig som at han satt på en virkelig seng. Brusglasset svevde også mot ham. Han satte leppene mot glasset og tok en diger slurk. Kaken og brusen var blitt virkelighet! Det var altså tryllekraften til tapetet! Han behøvde bare å tegne det han ville ha, og så var det bare å gripe det med hendene.
     Hvilken heldiggris han var! Aldri mer ville han være nødt til å skrike etter mer mat. Han kunne bare tegne den!
Hver natt satt Tehgidårg nå i sengen og tegnet. Etter en stund oppdaget han til og med kunne tegne leketøy, som så falt ned på dynen hans og ga ham mye tidsfordriv. De fineste ting fant han på – fargerike biler, baller, luftballonger, kosedyr fra lam til løver – alt fikk han, og alt fylte nå opp rommet hans. Foreldrene hans fulgte med på underet, for bare som et rent under kunne de oppfatte det at rommet hans ble stadig mer fullt av leker. Skrik og skrål slapp de nå å måtte holde ut, og de så at sønnen deres ble rikere og rikere.
    I lang tid fortsatte det slik. Tehgidårg lekte og spiste, spiste og lekte igjen og innimellom tegnet han enda mer. Snart var rommet hans fullt av ting som han alt hadde mistet interessen for. Han kunne knapt røre seg mer. Enda større lykke følte han da tapetet av seg selv begynte å spytte ting ut i rommet, den ene mer interessant enn den andre. Men av en eller annen grunn begynte alle tingene som nå lå slengt utbrukt og uryddig rundt omkring, å plage ham, og han visste ikke lenger hva han skulle gjøre. Han tok den ene leken etter den andre og kastet dem likegyldig i veggen, i håp at de kanskje ville bli ødelagt og forsvinne, men da hendte det noe skrekkelig:
     I samme øyeblikk som den første gjenstanden han kastet berørte veggen, kom den dobbelt tilbake. Den andre tingen firdoblet seg endatil. Forskrekket gav Tehgidårg opp ideen sin. Rasende trampet han rundt mellom leketøy, tallerkener, glass og andre saker, prøvde å ødelegge dem på denne måten, men alle formerte seg nå på uforklarlig vis, jo lenger han forsøkte å trakke dem i stykker.
     Tehgidårg var fortviltet. Hva skulle han gjøre? Han ville helst ikke ha noenting mer. Helt forvirret var han i hodet. Med et stappfullt rom kunne han ikke engang sove lenger. Hvordan kunne han bli kvitt alle tingene igjen?
     Hulkende lå han på sengen og gjorde noe som han aldri før hadde gjort, og som han til og med hadde ledd av foreldrene for at de gjorde – han ba:
     ”Å kjære Gud! Hjelp meg! La tapetet mitt ganske enkelt bli hvitt igjen! Du kan også få ta fra meg igjen alle lekesakene. Jeg vil ikke lenger ha noe av det.”
   Fremdeles hulkende falt han i søvn, inneklemt mellom de mange forhatte tingene, som egentlig bare hadde gjort ham ulykkelig.
     Neste morgen, alt i morgendemringen, dukket den vesle nissen opp utenfor vinduet til Tehgidårgs rom. Nyskjerrig myste han inn gjennom glassruten, som var dugget av Tehgidårgs pust. Der lå gutten, mellom de plagsomme tingene, med tung pust og rykninger fra mareritt. Forsiktig åpnet nissen vinduet, som Tehgidårg ikke hadde lukket helt kvelden før. Nissen listet seg bort til guttens seng og satte seg varsomt på puten, for å komme Tehgidårgs øre så nær som mulig. Så fortalte nissen ham noe om et spann med hvit maling, som faren hans hadde latt stå etter å ha malt huset forrige gang. På tåspissene listet dvergen seg vekk igjen, snudde seg en siste gang og smilte.
Tehgidårg gned seg i øynene. Hva var det som nettopp hadde skjedd? Var det ikke noen som hadde snakket til ham? Vagt husket han ordene han hadde hørt. Hadde det ikke vært noe snakk om hvit maling? Naturligvis! Forrige uke hadde jo faren hans nettopp malt huset! Da måtte det ennå stå en malingsrest i vedskjulet.
     I full fart hoppet han ut av sengen, smatt inn i tøflene sine, stolpret seg som en stork gjennom alt leketøyet og listet seg stille bort til skjulet. Der fant han ganske riktig, i fars redskapsrom, en liten blikkboks med en rest hvitmaling. Fra verktøyhylla tok han ned den bredeste penselen han kunne finne og stiltret seg dermed tilbake til rommet sitt. Med malingsboksen i hånden steg han varsomt opp i sengen, for å ikke søle noe. Omhyggelig dyppet han penselen i malingen og begynte med jevne, brede strøk å male veggen, der tapetet fremdeles var levende og tryllet frem stadig nye ting. For hvert nytt strøk ble tapetet roligere. Stadig færre ting svevde ut av det, helt til den siste flekken var blitt hvit. Så – nå hadde han endelig fått fred.
Ett problem sto likevel igjen. Han ville jo så gjerne bli kvitt alle tingene som lå rundt ham. At det ikke var noen vits å ødelegge dem, hadde han jo allerede oppdaget, for tryllekraften hadde gjort dem umulig å ødelegge. Nei, de formerte seg jo til og med når han prøvde å knuse dem.
      Åh, Tehgidårg kunne heller ikke nå være riktig lykkelig. Han hadde rett og slett ikke lyst til å se alt skrammelet mer.
     Mange kvelder i tiden etter ba Tehgidårg om hjelp før han sovnet. Bønnene hans kom fra dypet av hjertet, og han trodde fullt og fast på Guds makt. Enhver slik bønn blir hørt, hvis man har vist at man kan vente tålmodig og i fast tro. Og slik var det også med Tehgidårg.
    Den følgende vinteren, i årets lengste natt, nemlig på julaften, lå Tehgidårg i sengen sin etter en trist feiring. Hva mer kunne han ønske seg i julen, han som hadde et rom fylt til randen av leketøy? Han rullet seg urolig i putene, da den hvite veggen plutselig begynte å lyse. Først svakt og deretter stadig mer tydelig så han et gråtende barn som satt ved en bitteliten julebukkfigur av halm. Barnet var bedrøvet over å ikke ha fått en eneste julegave i år. Tehgidårg kunne først ikke tro det han så. Fantes det et eller annet sted i verden virkelig et barn som ikke hadde fått noen julegave? Og han selv hadde da så mye leketøy på rommet sitt. Åh, kunne han bare få gi noe til dette barnet!
     Da han fremdeles tumlet med denne tanken i hjertet sitt, kom plutselig armene til barnet ut av tapetet. Bønnfallende så øynene til den vesle jenta på ham. Det rørte Tehgidårg helt til hjerterøttene, å måtte se dette barnet lide på selveste julaften, da alle ellers frydet seg over fødselen til Herren. Han steg ut av sengen og begynte å lete. Hvor var det blitt av den fine, gule teddybjørnen som han en gang hadde vært så glad i, fordi den hadde sett så vennlig på ham med de runde, svarte øynene sine? Han lette under den store kranen, under byggeklossene, bak gyngehesten. Kunne han nå bare finne den!
     Barnet sluttet ikke å gråte. Hvor mye kunne han ikke med denne teddyen gi det en liten følelse av lykke! Men hvor var nå bjørnen? Tehgidårg lette videre. Endelig – helt nederst, bak det lange dørforhenget, lå den slengt på gulvet, midt opp i støvet, men med det samme snille blikket som før. Forsiktig banket Tehgidårg støvet av bjørnen, tok den for siste gang på armen og strøk den kjærlig, for i mang en trist stund hadde teddyen trøstet ham.
     ”Åh, kjære teddy ”, sa han til bjørnen som avskjed, ”vær så snill å hjelpe dette barnet til å bli lykkelig igjen,” og med disse ordene la han den i armen til den gråtende jenta. Et helt svakt smil strøk over barnets ansikt, og dermed var jenta forsvunnet og det samme var – Tehgidårg trodde ikke sine egne øyne – absolutt alle lekene som hadde gjort rommet hans så lite og trangt. Ingenting var der lenger, ikke en eneste ting!
     Nå tror du kanskje at Tehgidårg ble svært ulykkelig, men det var slett ikke tilfelle. I hjertet sitt bar han bildet av barnet som han hadde gjort så lykkelig med teddyen sin. Og tenk deg – en kveld da han satt ved den hvite veggen sin og tenkte på barnet med julebukken, tok han frem fargestiftene sine og tegnet teddybjørnen sin på den hvite veggen, så nøyaktig og pent som han kunne. Vet du hva som hendte da? – Riktig, teddyen svevde bort til ham og rett inn i armene hans. Tehgidårg hadde aldri i sitt liv vært lykkeligere enn han var denne kvelden. Og fra den dagen visste han at det viktigste i livet er kjærligheten, kjærligheten til menneskene og også til de tingene som Gud har gitt oss alle. Han visste nå av erfaring at man ikke lenger kan være glad i tingene sine, hvis man har for mange av dem på en gang. Derfor tegnet han heretter ting på veggen sin bare når han hadde gitt bort en av lekene sine, fordi han var blitt for stor for den.  
På denne måten hadde han først måttet lide under mye ulykke, til han fikk lov til å oppdage den sanne kraften til trylletapet, en kraft som aldri mer forlot ham senere i livet. Og også foreldrene hans fikk erfare sammen med ham at rikdommen som var lovet, ganske enkelt var kjærligheten i hjertet hans.

GRÅDIGHET---TEHGIDÅRG

© ULL-Rike Lukina 1990

Dette eventyr har jeg skrivet 1990. Det er lov for å kopere og trykke det bare for personlig bruk, men ikke for å kopere eller/og trykke og selge det.
Det var Edvard Faleide fra Faleide/Stryn som har oversatt eventyret mitt fra tysk til norsk ... tusen hjertelig takk, Edvard!

Grå er ingen farge ...

... tilbakeholden og på en eller annen måte elegant. Så har jeg strikket flere plagg i grå. Først var det en lue med spiralmønster og snart etterpå en annen, som dere kan se her:


Mønsteret var veldig enkelt og jeg har etterpå strikket omkring 10 luer på den måte, noe som gave.


I høst fortsatte jeg grå-serien med en fantastisk shawl som var publisert her på FADENSTILLE. Anett har skrivet mønsteret selv og det var mange som har strikket med.

Her er min shawl - sammen med strikket og feltet vesken:


Nå manglet det noe varmt for hendene og jeg strikket denne pulsvarmere i grå med keltisk mønster fra her:


Nå var serien komplett, som dere kan se nå. Alt passer bra sammen og harmonerer med mørkegrå kåpe i ull.




Ha en fin 4. adventssøndag!


En hjertelig førjulshelsing til alle norske husflidsvenner!